En sitron på hjul...
- om den spesielle karriéren til Knutsen-Taunus'en
(hentet fra en tysk side, og oversatt etter beste evne...)
Da Ford slapp den nye Taunusen på markedet i 1970, var
det få som kunne forestille seg at den skulle bli en suksess. For mens
biltestene var tildels negative, hadde kjøperne hendene fulle med å
skrive klagebrev.
I tillegg tildelte ADAC (tyske NAF) Taunusen sin "Sølv-sitron",
en pris som gikk til "årets verste bil". Alt dette til tross
solgte Ford anseelige 1.1 millioner eksemplarer av bilen fram til ny modell
kom på markedet i 1975.
For Taunus'en hadde med seg noen forutsetninger for å
bli en suksess. Det som kunne sees i utstillingsvinduene i september 1970
var et tiltalende karosseri med lekre kromdetaljer. Og prisen lå betydelig
under prisen på en standard Opel Rekord.
Knutsen-nesen
Den hadde også dette framspringet foran på panseret
og grillen, som raskt ga denne utgaven navnet "Knutsen-Taunus".
Navnet har den etter Semon Emil Knudsen som fra 1968 til 1969 hadde en kort
gjesteopptreden i sjefsstolen hos Ford.
Siden utviklingen av den nye Taunusen kom mens han var sjef,
fulgte han utviklingen tett. Og det er først og fremst Knutsen som
var ansvarlig for at frontpartiet på den nye Taunus'en ikke lenger var
rett, men skulle ha et lite framspring.
Karosseri- og utstyrsvarianter
Ford tilbød en variasjon i karosseri-, motor- og utstyrsvarianter
som var helt uten konkurranse dengang. 40 mulige sammenstillinger sørget
for valgets kvaler.
I tillegg til to- og firedørsutgaver fantes det ikke
bare en stasjonsvognutgave men også en coupé. I tillegg til dette
kom alle utstyrsvariantene: basis, L, XL, GT og GXL - der den siste var en
sammenblanding av GT- og XL-tilbehør.
Motor
Og når alt dette var klart, måtte man velge motor.
I tillegg til den vanlige firesylindrede motoren hadde Ford det som ingen
andre kunne tilby i denne prisklassen; en ekte sekssylindret motor.
I begynnelsen kom denne som en toliter, i 1971 kom en 2.3-liter
med 108 hk, noe som var ganske friskt dengang. Motoren sørget for at
den ca 4.25 meter lange bilen aksellererte fra 0-100 på omtrent 11 sekunder
og den fikk det lite aerodynamiske karosseriet opp i en fart på 173
kilometer i timen.
Alt dette, sammen med et design som falt i smak, ga Ford fulle
ordrebøker selv om biltestene forlengst hadde skjøvet bilen
fra seg. I sammenligningstester hadde Taunusen fast plass - nederst.
Særtrekk
Mange kjøpere hadde imidlertid ikke tid til å
sette seg inn i slike tester, de var opptatt av ganske andre særtrekk
ved bilen. De nye eierne klaget over motor som lakk olje, seter som knirket,
pyntelister som manglet eller bremser som pep.
Nytt i 1974
Selvfølgelig jobbet Ford med forbedringer, men grunnleggende
nyheter kom først i 1974. Utseendet på dashbordet ble endret
til datidens standard, og framfor alt hadde man lagt vekt på selve drivverket.
Ford annonserte stolt at avstemming av fjærer og støtdempere
var betydelig forbedret, og i tillegg skulle et ekstra stabilisator-stag bak
sørge for bedre kjøreegenskaper.
"Taunus 1975-modell - i denne gjemmer det seg en ny bil"
sto det i annonsetekstene, men dette ville biltestene imidlertid ikke underskrive
på. De mente at gjennomgangen slett ikke hadde ført til en perfekt
bil så langt.
Slutt i 1975
Det var ikke én grunn alene som førte til at
salgstallene stupte nedover. På denne tiden var det oljekrise og bilfrie
søndager, så i 1974 ble det solgt kun 138.000 Taunus'er. Året
før hadde tallet vært dobbelt så høyt.
Med færre solgte biler kunne ikke "Knutsen-Taunus'en"
lenger støtte seg på forbedrede salgstall, og en periode var
over. Det som ventet, var en nyere Taunus - uten nese og uten like stort forbedringspotensiale.
Kilde: dpa/gms (eVITA)